I går var det en ganske så heftig dag...Det begynte med en telefonsamtale klokken halv syv på morgenen, om at Asira al Qibliya, en liten landsby ca 30 min fra oss ble angrepet av over 200 bosettere.Vi avgjorde at to av oss skulle dra, da mann alltid må ha folk i Yanoun på lørdager, jødenes helligdag. En helligdag mange av bosetteren i dette området bruker på å trakassere Palestinere.
Se Simi sine bilder fra lørdagenVi drar av gårde ganske så fort. Som du skjønner var jeg en av dem som dro. På veien passerte vi unger som ropte, snu,snu... dere må ikke kjøre videre... soldater, soldater... snu, snu Men, vi snudde ikke, vi var jo på vei dit. Vi ankom området akkurat i det et portforbud ble satt i verk. Dermed mistet vi sjansen til å komme inn i området.
Så vi ble stående ved militærposten. I bunnen av landsbyen. Jeg spurte militæret hva som skjedde... og de fortalte meg om portforbudet. INGEN UT, INGEN INN sa de.Vi prøvde å komme oss inn, men til slutt måtte vi gi opp. En ambulanse som kom samtidig som oss ble også stoppet. Vi prøvde å snakke med militæret, og sa at de måtte slippe ambulansen inn. Men de nektet. Dette er et brudd på både Israelsk lov og menneskerettigheter.
Vi ringte FN, ICRC og prøvde å sette fart i prosesser som kunne få ambulansen inn da vi allerede hadde fått telefon fra kontakter inne i landsbyen at folk var blitt skutt og at det var sårede. Vi prøvde å snakke med militæret igjen.. men til ingen lykke.
Disse soldatene var ikke interessert i å hjelpe. Plutselig kom to menn bærende på en mann, som var blitt skutt i låret. Men ambulansepersonell ble nektet adgang forbi soldatene, og som tidligere sagt, ingen får lov til å komme ut av landsbyen. Vi prøvde igjen å snakke med soldatene, og til slutt fikk ambulansepersonell og den sårede lov til å møtes på grensen.
Men palestineren som var skutt i låret måtte hinke de siste meterne selv, da de to mannfolka som bar han ikke fikk lov til å nærme seg soldatene. Mannen ble etter hvert lagt inn i ambulansen og kom seg til sykehus.
Vi begynte å høre flere og fler skudd... skuddene gikk i ett... vi snakket med våre kontakter inne i landsbyen, og vi hørte rop, skrik, hyl, og redsel.... Plutselig kommer det en bil kjørende, en far kommer med sin tenåringssønn som er blitt skutt i haka... en gråtende og fortvilet mor følger med. De får sønnen ut av bilen, og begynner å komme mot oss (grensen)... soldatene blir stressa og plutselig skyter en av soldatene. 5-6 skudd blir avfyrt opp i lufta... hele jeg dirrer.... jeg står nemlig bare noen få meter unna. Ambulansefolket løper og får tak i gutten, men familien hans blir dyttet vekk av truende maskingevær.Ambulansen kjører av sted... og det roer seg ned. Vi hører fortsatt skytingen i landsbyen. Bosetterne kaster stein og skyter vilt mot husene og inn i vinduene til folk. Og her står jeg ved grenseposten og hører alt. Vi ringer norsk presse og prøve å fortelle historien. Vi ringer FN på nytt angående ambulansene som trengs inne i landsbyen. Vi kontakter presse som oppholder seg på Vestbredden, og etter hvert dukker de opp en etter en...til slutt har vi 5\6 forskjellige team der. Flere internasjonale dukker opp, og vi er ikke lenger alene som internasjonale. Flere og flere militærbiler kommer, en stor lastebil full av soldater kommer. og vi hører fra kontaktene våre at soldatene gjennomsøker alle hus, de leter etter en palestiner de mener har knivstukket en bosetter.
Det er helt utrolig, og helt umulig å tro. De er på samme plass som meg, en liten landsby som blir angrepet av ca 200 bosettere, som skyter vil rundt seg.. og de leter etter en palestiner. Etter hvert får vi høre at militæret mener bosetter problemet er for stort for dem og takle. Det eneste de kan gjøre er å sette opp portforbud. Som i dette tilfellet betyr å stenge palestinerne inn i landsbyen sin, umulig for dem å komme seg ut.. eller vekk... mens skuddene hagler mot husene deres.
Flere sårede blir båret ut, og etter hvert lar soldatene dem slippe lettere forbi. Det er nå bare tre soldater igjen (med store maskingevær) de er helt alene og du kan se på dem at de er usikre og selv ikke vet hva som skjer. Og de peker maskingeværet sitt mot alle som kommer mot dem. En mann som kommer, og vil bli med sin sårede bror eller venn, blir totalt kroppsvisitert, og avkledd for å sikre at han ikke bærer våpen eller en kroppsbombe. Men han slipper ut. En gammel dame nekter å godta at hun ikke får komme in i byen.... og med 6 tv-team, som filmer, 4 internasjonale som dokumentere, lar soldatene damen slippe inn. og vi skjønner at dette er tidspunktet til å prøve å få ambulansen inn i byen... noe som går. etter ca 4 timer ventetid ... får 2 ambulanser lov til å dra inn landsbyen.
Vi ringer vår kontakt og forteller de glade nyhetene. Vi får høre at han vet om 5 sårede, bare i nærheten av ham. Fra dette tidspunktet er det ikke så mye mer vi kan få til. Grenseposten ser ut til å ha blitt noe lettere og ambulansen er sendt inn. Skuddene har også stilnet, og vi hører fra kontakten vår at det nå bare er militære igjen inne i landsbyen. 5 timer er gått og vi er klare for å dra hjem. Vi forlater landsbyen hvor knust glass og kuler ligger overalt. Sårede venter på å få hjelp.
Vi ankommer Yanoun.... hjemmet vårt... og slenger oss ned på en madrass for å hvile... jeg puster lettet ut.. med tanken på et jeg er tilbake i trygghet, og er like hel.
Plutselig ringer en av kollegene mine: få på deg vesten og kom deg ut. Bosettere er på vei mot oss. Jeg tar på meg vesten og kommer meg ut, og der ser jeg 9 bosettere komme nedover veien. De er barn, barn sendt av sine foreldre for å vise hvem det er som bor på toppen av haugen. En av dem bærer et stort maskingevær.... de går forbi oss og ned til brønnen. Der forsyner de seg av vann, vasker hunden sin, for de går videre. De setter seg ned på et jorde for å slappe av litt for de går videre. Og så forlater de området heldigvis - ingen trakassering eller skyting.
To av oss blir sittende igjen ute for å holde vakt, og før en time er gått, får vi besøk igjen. Denne gangen av 4 gutter i 20 årene, som kommer gående imot oss ganske fort. De begynner å kjefte på en av team- medlemmene og spør han hvorfor han driver og ta bilder... 3 av guttene bærer på maskingevær. Jeg føler meg ganske så utrygg... de begynner å snakke til meg... de spør meg hvem jeg er, hvorfor jeg er her.... De begynner å spørre meg hvorfor vi har et klistremerke som sier, våpen ikke tillatt i huset vårt... Plutselig roper en av team- medlemmene mine på meg, og jeg sier at jeg må gå.... de lar meg gå. og jeg er ca 20 meter unna dem. Etter hvert sier de farvel og drar. I mellomtida har noen ringt militæret... og plutselig dukker bil etter bil opp.
Jeg trekker inn i huset, mens guttene på teamet tar seg av militæret. Til sammen 5 biler og ca 20 soldater står utenfor, og jeg tar bilder i smug gjennom vinduet. Det er nesten litt ironisk. Dette er soldater som hver dag overvåker oss og vet nøyaktig hva gjør.... å så plutselig er de der for å beskytte oss. De spør litt rundt, hører forklaringer på hva som er skjedd. Snakker med borgermesteren... og sier at de skal holde utkikk etter bosetterne. Mens politi og militær er her, står bosetterne og følger med i det fjerne. Dette var et lite utdrag fra hverdagen min her. En hverdag jeg kan forlate etter 3 måneder, en hverdag jeg kan fortelle deg om, men som jeg aldri klarer å beskrive så godt at du kjenner det på kroppen. En hverdag palestinere opplever hver dag.
En hverdag de har levd med lenge. En hverdag de blir igjen i, etter at jeg har dratt!
se bilder på :
http://www.new.facebook.com/album.php?aid=158363&l=56866&id=602760607
