Ja, da var tre uker godt, og jeg er på plass i huset hvor jeg skal bo de neste månedene. Et koselig hus i San Miguel. Sør i La Paz. Rikmannområdet kan det vel kalles. Det er store palass i området. Flotte biler, og folk med penger. De fleste internasjonale bor også her. Og alt er litt dyrere her en i selve sentrum, og nord lapas, og dobbelt så dyrt som i El alto, som er plassen hvor jeg jobber. El Alto ligger på toppen av La Paz og er en egen ”by” her bor over to millioner mennesker, like mange som i La Paz. Her er kårene litt verre en i La Paz, det er n annen lukt, det er flere tiggerer, flere gatebarn, flere som har det verre, og man må holde godt på lommeboka, og helst ikke vandre rundt alene når det er mørkt. Her finnes utrolig mange koselig mennesker, store marked, pratsomme folk, vennlig mennesker ogsåJ
Dessverre vadrer jeg i litt mer usikre, kipe omstendigheter. Jeg møter gatebarn som ruser seg, for å ikke fryse eller føle sult. Barn med stor blåmerker, jeg ikke vet hvordan de har fått. Jeg møter barn og ungdom som ikke har noe annet en luften de puster inn.
Jeg jobber på to steder. Det ene stedet er et prosjekt hvor vi driver med forbyggende arbeid. Leksehjelp, counseling, lek, aktiviteter, de får mat, de får tannpasta så de kan pusse tennene, de vet at det er et trygt sted og komme. Foreldrene er også velkomne. Det drives med rådgiving, og det gies hjelp som kan hjelpe familier til å holde sammen. Slik at barn ikke rømmer eller blir satt på gata. Dette prosjektet ligger i Alto Lima og er det iskaldt. Det hagler jevnlig, og strømpebukse og ullsokker, og lue er et must på de to dagene jeg jobber der. De to andre dagen jobber jeg på et prosjekt for gutter som kommer direkte fra gata. Det er et hus, hvor det for tiden er 12 gutter. Disse har levd et liv på gata, noen i lang tid og noen i kort tid. Og de flytter inn i dette huset. Her kan de være i opptil 12 måneder. Noen kortere. Dette huset blir deres hjem, og de lever sammen som en familie. Meningen med dette prosjektet er at de skal få en ”overgang” fra gatelivet til et mer ”normalt” liv. De skal gi slipp på det som kreves av dem på gata. De skal bli stoffrie, de skal lære seg og ikke stjele, de skal lære seg at det kommer et måltid til, at skolen er noe som skjer hver dag utenom lørdag og søndag. De skal lære seg å ha plikter. Når de har lært seg dette, kan de flytte til barnelandsbyen, for å starte sitt nye liv.
Det er 12 fantastiske gutter, som søker enorm kontakt, som er søte og snille det ene minuttet, er kjempeåpne, men så plutselig kan de ”lukke” seg. De lekeslåss i det ene øyeblikket, så plutselig er det alvor. De kan skrike og hyle, de kan være kjempetøffe, og kjemperedde.
De fleste er usikre gutter, som ikke vet hva det vil si å ha noe fast. Et hjem som er deres, personer sommer der bare for dem. Det vanskelig å forstå at alt dette er kommet for å bli noe fast. Noe de kan ta på, noe de kan røre, noe de kan bruke, noe e kan lukte, noe de kjenner.
Jeg syns det er utrolig fantastisk å være med dem. Jeg syns det er utrolig vondt å se dem i øynene. For av og til er det en enorm smerte jeg ser, en som slår meg i hjertet, og setter seg fast. Jeg syns det er utrolig fantastisk og kunne si til dem at jeg er glad i dem, kunne gi dem en klem. Jeg syns det er rørende og høre dem si at de er glad i meg. Det er både godt og vondt å legge seg om kvelden med alle tankene som vandrer rundt. Livet er for tiden fylt av gode og vonde tanker. Heldigvis er det mye positivt også. Heldigvis bor jeg i hus fylt av godhet og kjærlighet og vennskap. Et hus med en mor og en datter. Og to andre som også jobber på Alalay prosjekter. Og jeg vet at jeg dagen etter får se smil først og fremst.
Og så er det jo mye nytt og oppdage og lære. Ikke minst et nyt språk. Som jeg av og til misforstår så mye at det blir helt hysterisk morsomt
Ellers kan jeg jo nevne:
Trafikklys:
Vi er vant til automatiske trafikklys, og det trodde jeg det var her i Bolivia også, helt til jeg begynte å legge merke til disse grønnkledde mennene som sto rundt omkring. I en liten boks og av og til rykket på en knapp. Ja, de har altså trafikklys, men ikke automatiske.
Damenes hatter:
En gang for lenge lenge siden, kom det en engelsk mann til Bolivia. Med seg hadde han en del herrehatter, som han tenkte han skulle selge. Men ingen var interessert. Så kom han i samtale med damene her, og de spurte han hva han gjord. Og det var da han fikk en ide! Han fortalte dem om hattene som vare meget populære hos kvinnene i England. Og damene i Bolivia ville også følge moten, og kjøpte hatter. Mannen solgte alle hattene og enda flere. Og derfor går fortsatt den dag i dag damene i Bolivia rundt med herrehatter!
Kollektiv transporten:
Buss, spesiell buss, litt mindre buss, minibuss, trufi og taxi.
Her finnes det mange måter og komme seg fra plass til plass. Man kan reise på en 4timers tur for 15 bolivianos. (ca 10 kr)
Når jeg skal på jobb, tar jeg først en trofi, som er en slags taxi, men du tar den sammen med andre. 5 andre. Den koster 3 bolivianos, for å komme seg til byen. I byen tar jeg en minibuss videre oppover, til el alto, ca 800 meter oppover, den koster fra 1,50- 2 bolivianos. Når jeg jobber i alto lima bruker jeg ca 1,5 timer på å komme meg dit. Men det gjør ikke så mye, for det er alltid mye å se på, eller noen å snakke med.
Og kollektivtrafikken, små biler med så mye på taket at du nesten ikke ser lyset. Menenkser utkledde som zebraer (zebra crossing) som skal hjlpe oss menenkser å komme oss over veien uten å bli påkjørt, for det er ikke så mange som bryr seg om rødt lys. Så utrolig mye trafikk politi her.
Hva er best, tyv eller morder?
En dag meg og mamma gikk rundt og shoppet litt og skikket, så vi en stor folkemengde. Vi lurte på hva det var og gikk nærmere. Det var første vårdag her i Bolivia, og vi trodde kanskje det var en fiesta på gang. Men da vi kom nærmere så vi at det sto en kvinne der. Hun var bundet fast i en lyktestolpe. Folk kastet vann på henne. Dro av henne klærne. Kastet mer vann og brus på henne. Jeg spurte en person hva dette var, han fortalte meg at kvinnen var en tyv, hun hadde stjålet et fotoapparat av en turist. Og nå hadde folk samlet seg for å drepe kvinnen. Jeg ble stående helt stille å se på, så gikk jeg, så snudde jeg igjen. Hvorfor er ikke politiet her, spurte jeg. Men jeg fikk ikke noe ordenlig svar. Noen sa at de kom om en stund, noen sa de ikke var informert, noen sa de ikke ville komme, noen sa folkets rett var sterkest. Og folkets rett er vist at vist en tyv blir fanget så skal han myrdes.
Flere og flere folk kom for å se på ”festlighetene” folk tok bilder, filmet, kastet vann, brus, og de som var å kunne kaste. En fant en skarp sølv-jern gjenstand som de festet rundt halsen på kvinnen. Flere mennesker kom løpende. de storkosete seg, huiet og lo. Så kom endelig politiet. Først en , så flere, og etter hvert mange. Men det må nevnes at dette var vertfall en halv time om ikke mer etter kvinnen var blitt bundet fast. En politimann, gikk og stilte seg foran kvinnen og sto og holdt rund henne. Da begynte folk og bue, og flere mennesker kom løpende med pinner, slik at de kunne stikke kvinnen. Da kom flere politifolk. Politi med skjold, og de frigjorde kvinne og fikk henne mellom seg. Da ble folk skikkelig sure, og begynte å kaste stein på politiet og over dem for å prøve å treffe kvinnen. Da skjønte politiet alvoret i det, og slapp ut en søt gass. Jeg trakk meg litt lengre unna for gassen var ikke god å puste i. så plutselig, kom flere politimenn, iført masker og skjold, og det neste jeg husker er at jeg løp, så fort jeg kunne nedover gaten, over, forbi meg føk det patroner med tåregass. Plutselig var mamma vekke, men jeg måtte bare løpe og komme meg i sikkerhet. Det var vanskelig å puste, gassen fikk tårene til å renne. Heldigvis kom jeg til et hjørne, svingte inn der, og kom meg i sikkerhet. Jeg hørte folk bue, og så rundt hjørnet. Gaten var helt tom, og alt jeg så var en gjeng politimenn med masker. Og en masse røyk. Hvordan det gikk videre med kvinnen vet jeg ikke.
For jeg kunne ikke oppholde meg i området pga tåregassen og dagen etter sto det ingenting om hendelsen i avisen.
Cobacabana og Tiawanaku
Da mamma var her, dro vi litt rundt og var tursiter. Vi dro til Tiawanacu for å se på måneporten, solporten, og en port til som ble brukt som en kalender. Det foregikk også arkeologisk arbeid der. Og da vi var der var det just blitt gjort funn av et menneskeskjelett og et annet slags skjelett. Det var en helt spesiell følelse og vandre rundt der, og se alle de fantasttiske omgivelsene, gammel kunst, inkafigurer, en gammel by.
Vi dro også inn til sentrum, og det var det en stor fiesta på gang, med karneval. Det var en helt fantastisk opplevelse og dag. Det var også litt av en opplevelse og se på mamma som skulle ha bilder i alle vinkler av karnevalstoget og dansing:)
Tiawanacu har en sammenheng med Cobacabana. Som ligger ved Titikaka sjøen. Sjøen som deles av Peru og Bolivia. Området med masse Inkahistorie. Med mye historie generelt, fantastiske omgivelser, fantastisk landskap, en god lang spasertur inn i historien og på gamle inkastier. Fjell med ansikt, gamle inkahus, og slått. En fantastisk guide, en kald båttur og en super dag.
Ciroico en varm opplevelse.
Endelig litt varme:)
En lang busstur et par tusen meter nedover og inn i regnskogen, og gledelige 25 grader ble hjertelig tatt imot av både mor og datter. En tur inn i regnskogen, fjellklatring, og mye å se på som; bananplantasjer, kokainplantasjer (jeg drikker forresten en del mate de coca, som er en e laget av kokainplanter og hjelper mot høydesyke og pust) avokado, kaffe, flotte planter, n fantastisk regnskog, papegøyer, sommerfugler, store ørner og et fantastsik hotell, med super utsikt.
(Bilder av disse opplevelsene finnes på linken jeg har sent før)
Mounth diablo: djevelens fjell.
En tre timer spasertur opp til over 4000 meters høyde. En pause med god mat, før vi fortsatt opp på toppen. En fantastisk søndag. Sammen med tre gode venninner.Ellers så hadde jeg jo just bursdag, og det var en super dag. En annerledes bursdagfeiring. Feiret sammen med disse 12 guttene. Jeg kjøpte en stor kake som var utrolig god og stor. Den kostet 35 bolivianos. Jeg kjøpte gave til gutta og tok med kaka på jobb. Og sammen feiret vi. Var og så på gutta når de spilte fotball.
På kvelden var jeg på en Boliviansk konsert, sammen med en del venner jeg har fått her nede å kose meg masse.
(tusen takk til alle som husket på meg og for alle hilsner)
Ja, det var litt innfor fra og om meg. Når jeg ser på det så er det jo ikke så lite. Kanskje du får printe det ut, å ta det som sengelesing.
Nå er det sengtid for meg her vertfall, for deg antaglivis snart morgenstund. (vel kommer jo an på tid du leser dette)
Uansett så håper jeg du har likt det du har lest, og at alt står bra til.
Og vist det er noe du lurer på, så håper jeg du spør.
-Simi i Bolivia-
fler bilder, press linkene..
