PÅ AN IGJEN:)

ja, da var jeg på an igjen.

Sitter i ecuador hvor jeg skal tilbringe ca 3 uker, jul og nytt år i et nytt år, som jeg syns virker overraskende positivt på meg.
Heldigvis ingen problemer med høydeforskjellen, så da håper jeg på en fantatsisk tid her i Ecuador og en bra overgang til det nye året. Planene er ”ekavtor”, regnskog, jungle og strand… og vistnok bli med på en chiva… hva enn nå det er??
Hvorfor er jeg i Ecuador, jo fordi dete r en ny rund emd CISV. Lovte megs elv at jeg skulle ta en pause fra CISV turer. Men da jeg ble spurt om å ta over denne delgasjonen, så klarte jeg ikke å si nei. Så her er jeg… i Ecuador

Før jeg kom hit var jeg så heldig å få være på en båt. En båt som tok meg fra Oslo til københavn.
Det var utrolig interessant, og en opplevelsesrik tur. Og det at jeg som bonus i tillegg hadde med meg en super kompis, var jo supert.
Det hele begynte med oslo by nigth, sammen med gode venner, før vi på lørdag formiddag dro i Operaen, for å se et Tv” program, som skulle lages i forhold til klimaseilaset.
Så var det ombordstigning på DFDS båt til Køben. Med seminarer om ”how to adapt to the climate changes, and how does the climate changes effect the 3.world countries.
Erik Solheim, forklarte gave også et godt eksempel på hvor godt man kan se forskjellen mellooom eurpeiske land sine problemer og utviklingsland. Det at vannet stiger, er noe som påvirker mange land. Foreksempel Nederland og Guyana. Men Nederland har penger til å fiske problemt lett, mens Dyniea ikke har penger.

I tillegg da vi hadde en fantatsisk julemiddag på båten, syns jeg mennen foran meg ligent utrolig mye på Jan Egeland. Og det ligent faktisk 100 prosent, en fornøyd Simi, gikk bort til ham og sa hei, og fikk tatt ham i hånda. Supert øyeblikk.


Søndag morgen seilte vi inn til København, mens vi sto på dekk, og sang en klimasang, det var en utrolig spesiell og følelsesladet morgen. Og om bord kom Erik Solheim, en represnetant fra klima toppmøtet og de mottokk våre underskrifter.
Seilaset som var arrangert gjennom et samarbeid mellom ”kirkens nødhjelp” og ”fremtiden i våre hender” ble fantastisk opplevelse, og jeg føler meg så beæret over at jeg fikk bli med.

Og husk, det er fremtiden vår det gjelder. Det er opp til oss og tenke på klimaet vårt. Vi må tneke på løsninger til denne store utfrodringen. Og vi må ta tak i dette. Vi må hjelpe dem som ikke har muligheten til å få i stand løsninger på klimakrisen, på grunn av økonomisk motgang.

Og vi må huske at vi er begynnelsen på fremtiden. Tenk på det enste gang du setter deg i bilen, på flyet, bruker plastkopper..
Tenk på miljøet og tenk på barna våre. Tenk på vi legger veien, og nå må vi legge en ren vei. Som gjør at mange kan gå den videre

Og husk, at selv om du ikke merker så mye til klimakrisen, og kanskje syns det er fantatsik at sommeren er lengre og varmere, så forestill deg et Norge uten snø, et land hvor tradisjoner som involverer vinteren forsvinner. Ingen snø, ingen skigåing, ingen lusekofte, ingen hyttetur på fjellet med varm kakkao, etter at du har vært i slaombakken, og kanskje laget engler i snøen.

Prayer

Heavenly Father,
We earnestly pray for all the people living and working in the land of the Holy One.
We long for peace and understaning so that all the people can feel free and secure.
Help all of us strive to build bridges of reconciliation and love, instead of walls of separation, which only creates fear and insecurity in the hearts and minds of everyone.
We pray that those in authority will use their positions wisely, fairly, and we ask that you touch their hearts to understand the suffering and destruction selfish decisions create.
This we ask in the name of Jesus.
Amen.

From Peace Day Celebration 2008, Beit Sahour

Nahlas historie

Dette er en gjenfortelling av hva som skjedde med Nahla i september. Nahla bor i Asira.

Det er tidlig morgen og Nahla er ute i hagen sin for å plukke litt fersk maramia. Hun ser opp mot bosettingen, som ikke ligger mer enn 100 meter unna. Plutselig ser hun hvitkledde menn komme mot henne. Og hun skjønner at det er bosettere som er på vei mot henne. Hun løper inn i huset sitt igjen, sjekker at alle barna er inne i huset, før hun lukker og låser døren. Hun lukker også alle vinduene. Hun ringer mannen sin, og forteller han ham at det er bosettere på vei for å angripe igjen.
Bosetterne er nå utenfor huset hennes. Hun ser ut av vinduet og ser dem rive opp plantene hennes, og øde legge den nye palmen hennes. De begynner å hive stein på huset. Hun finner frem videokameraet for å filme bosetterne. Hun åpner vinduet så vidt for å kunne filme hendelsen. Det er nå settlere på alle sider av huset hennes. Hun hører dem hamre på døren og vinduer. Huset er dekket med jerngitter foran alle vinduer og dører. For at familien skal kunne føle seg trygge.
En av bosetterne ser Nahla og kameraet. Han blir utrolig sinna og kommer løpende mot vinduet. Nahla blir redd og lukker vinduet. Hun hører ham hive stein og rive i jerngitteret. Det blir stille og hun åpner vinduet for å ta inn kameraet. Da hun ikke vil gjøre bosetteren mer sinna. Hun tenker på sine barns sikkerhet. Idet hun åpner vinduet sprayer bosettere inn en slags spray. Det kommer på hånden hennes og hun kjenner at hånden blir varm og det føles som om den skal begynne å brenne. Hun løper bort til vasken for å slå på vannet, men hun skrur og skrur på vannkranen… men det kommer ikke noe vann ut. Bosetteren har kuttet vannet. Hun kjenner at hun får problemer med å puste. Og hun snur seg om og oppdager at barna hennes også har problemer med å puste. De legger seg ned på golvet og prøver å puste gjennom et tørkle. De kan ikke åpne døren for da kan bosetterne komme seg inn i huset. Det går en stund, og ungene begynner å bli gule i fjeset. Et av barna hennes brekker seg og blir bevisstløs. Nahla prøver å riste i henne.. men får ikke kontakt. En stund tror hun at jenta hennes er død. Hun reiser seg og prøver å få noen dråper ut av krana, for å putte in i munnen til barnet. Hun ser ut av vinduet og ser at soldatene er på vei. Hun løper mot døren og åpner den, for å få frisk luft inn.
Noen minutter senere kommer en soldat til huset hennes. Han sier at hun må lukke døren. Det er oppført portforbud. Og alle må være inne i husene sine. Nahla prøver å forklare at de ikke kan puste inne, og at de må få lov til å ha døren oppe. Men soldaten forstår ikke arabisk. Og når Nahla prøver å forklare på engelsk blir døren fysisk lukket av soldatene.
Soldatene forlater forsiden av huset, og Nahla kan igjen åpne døren på gløtt. Hun får gitt jenta si litt frisk luft, og etter en stund får hun liv i jenta. Hun priser herren for at barnet hennes er i live. Bosetteren angriper fortsatt baksiden av huset. Hun ser sin bror og familie komme mot huset. Broren sier på hebraisk til soldatene at de må få bosetterne til å forlate huset. Soldatene blir sinna, og sier at alle må være inne i husene sine, og skriker til dem. Kom dere inn i huset.
Igjen er de innestengt i huste som fortsatt er fult av gass. Hun hører sønnen brøle fra et av rommene . Hun går inn til ham. Han er så fortvilet og redd at han skriker av full hals. Han vil ut å ta dem som nesten drepte søsteren hans.
En soldat hører skrikene og kommer for å høre hva som skjer. De åpner døren fult, og kjenner for første gang den friske luften komme helt inn i huset. Hun ser at det er en DCO soldat, og hun forteller han hva som har skjedd og viser ham vinduet hvor sprayen kom gjennom. Soldaten lukter på ”vinduet” og begynner å hoste og gispe etter luft. Han sier at de kan ha døren oppe, men må holde seg innendørs for deres egen sikkerhet.
Før han går sier han til Nahla, bosetterne her oppfører seg som dyr, stakkars dere.
-Han forlater Nahla og familien hennes.
Når jeg møter henne dagen etterpå, er barna fortsatt litt slappe og de har hodepine. Nahla er i gang med å vaske opp etter gårsdagens hendelser, og prøver å lufte ut restene av gassen. Hun ser sliten og bekymret ut. Vi setter oss ned og begynner å fortelle meg historien som du just har lest.

.....en liten oppdiktet fortelling......

En liten fortelling.

Det var en gang et lite fredelig land kalt Norge. Menneskene som bodde der hadde sin egen kultur og levemønster. I dette landet bodde det ikke så mage folk, men landet var rikt på olje.

Lille Norge hadde et naboland, som het Sverige.

En dag bestemte nabolandet Sverige seg for at de ville ta lille Norge. De sendte inn militærstyrker og tok over landet. De bygde også opp kolonier på vestkysten som svenskene kunne bo i. Menneskene i Norge likte ikke dette, de ville ha landet sitt for seg selv. Så de begynte å slåss mot svenskene.

Dette likte ikke svenskene, de syns nordmennene oppforte seg som terrorister. De fleste andre land mente også at nordmennene oppførte seg som terrorister og at de var farlige mennesker. Svenskene bestemte seg for at dette måtte de forsvare seg mot. Så de bestemte seg for å gjerde inne vestkysten og koloniene med en stor grå vegg.

Dette gjorde nordmennene enda mer sinna og de begynte å gjøre oppgjør. De ville jo beskytte landet sitt, som de mente tilhørte dem. De hadde bodd der i lengre enn lang tid og jorden avr gått i arv.

Hver natt dukket det opp flere nye hus på vestkysten, og nye svensker flyttet inn. Den svenske staten lovet å ta godt vare på de som flyttet til vestkysten. Mindre skatt, billigere husleie, billige velferdsmuligheter. De skulle også bli godt beskyttet.

Det dukket også opp store grå betongklosser som dannet en mur. Den beskyttet svenskene, og gjorde det slik at de fikk olja for seg selv. Men i tillegg til dette ble også flere tusen Nordmenn sperret inne og skilt fra sine familier på andre siden av muren. Der muren ble bygd ble også tusner av hjem ødelagt og revet ned for at de svenske koloniene skulle bli beskyttet.

Slik gikk det til at det lille vakre landet Norge ble delt opp og folkene der ble kalt for terrorister. Det står nå en stor grå vegg der og Norge føler seg ganske alene da de fleste støtter Sverige.

Hvordan dette skal ende vet jeg ikke.

checkpoint 300

"one hand, five fingers"

.

.

Checkpoint 300

..

lørdag 13 september

I går var det en ganske så heftig dag...Det begynte med en telefonsamtale klokken halv syv på morgenen, om at Asira al Qibliya, en liten landsby ca 30 min fra oss ble angrepet av over 200 bosettere.Vi avgjorde at to av oss skulle dra, da mann alltid må ha folk i Yanoun på lørdager, jødenes helligdag. En helligdag mange av bosetteren i dette området bruker på å trakassere Palestinere.

Se Simi sine bilder fra lørdagen

Vi drar av gårde ganske så fort. Som du skjønner var jeg en av dem som dro. På veien passerte vi unger som ropte, snu,snu... dere må ikke kjøre videre... soldater, soldater... snu, snu Men, vi snudde ikke, vi var jo på vei dit. Vi ankom området akkurat i det et portforbud ble satt i verk. Dermed mistet vi sjansen til å komme inn i området.

Så vi ble stående ved militærposten. I bunnen av landsbyen. Jeg spurte militæret hva som skjedde... og de fortalte meg om portforbudet. INGEN UT, INGEN INN sa de.Vi prøvde å komme oss inn, men til slutt måtte vi gi opp. En ambulanse som kom samtidig som oss ble også stoppet. Vi prøvde å snakke med militæret, og sa at de måtte slippe ambulansen inn. Men de nektet. Dette er et brudd på både Israelsk lov og menneskerettigheter.
Vi ringte FN, ICRC og prøvde å sette fart i prosesser som kunne få ambulansen inn da vi allerede hadde fått telefon fra kontakter inne i landsbyen at folk var blitt skutt og at det var sårede. Vi prøvde å snakke med militæret igjen.. men til ingen lykke.
Disse soldatene var ikke interessert i å hjelpe. Plutselig kom to menn bærende på en mann, som var blitt skutt i låret. Men ambulansepersonell ble nektet adgang forbi soldatene, og som tidligere sagt, ingen får lov til å komme ut av landsbyen. Vi prøvde igjen å snakke med soldatene, og til slutt fikk ambulansepersonell og den sårede lov til å møtes på grensen.
Men palestineren som var skutt i låret måtte hinke de siste meterne selv, da de to mannfolka som bar han ikke fikk lov til å nærme seg soldatene. Mannen ble etter hvert lagt inn i ambulansen og kom seg til sykehus.

Vi begynte å høre flere og fler skudd... skuddene gikk i ett... vi snakket med våre kontakter inne i landsbyen, og vi hørte rop, skrik, hyl, og redsel.... Plutselig kommer det en bil kjørende, en far kommer med sin tenåringssønn som er blitt skutt i haka... en gråtende og fortvilet mor følger med. De får sønnen ut av bilen, og begynner å komme mot oss (grensen)... soldatene blir stressa og plutselig skyter en av soldatene. 5-6 skudd blir avfyrt opp i lufta... hele jeg dirrer.... jeg står nemlig bare noen få meter unna. Ambulansefolket løper og får tak i gutten, men familien hans blir dyttet vekk av truende maskingevær.Ambulansen kjører av sted... og det roer seg ned. Vi hører fortsatt skytingen i landsbyen. Bosetterne kaster stein og skyter vilt mot husene og inn i vinduene til folk. Og her står jeg ved grenseposten og hører alt. Vi ringer norsk presse og prøve å fortelle historien. Vi ringer FN på nytt angående ambulansene som trengs inne i landsbyen. Vi kontakter presse som oppholder seg på Vestbredden, og etter hvert dukker de opp en etter en...til slutt har vi 5\6 forskjellige team der. Flere internasjonale dukker opp, og vi er ikke lenger alene som internasjonale. Flere og flere militærbiler kommer, en stor lastebil full av soldater kommer. og vi hører fra kontaktene våre at soldatene gjennomsøker alle hus, de leter etter en palestiner de mener har knivstukket en bosetter.

Det er helt utrolig, og helt umulig å tro. De er på samme plass som meg, en liten landsby som blir angrepet av ca 200 bosettere, som skyter vil rundt seg.. og de leter etter en palestiner. Etter hvert får vi høre at militæret mener bosetter problemet er for stort for dem og takle. Det eneste de kan gjøre er å sette opp portforbud. Som i dette tilfellet betyr å stenge palestinerne inn i landsbyen sin, umulig for dem å komme seg ut.. eller vekk... mens skuddene hagler mot husene deres.

Flere sårede blir båret ut, og etter hvert lar soldatene dem slippe lettere forbi. Det er nå bare tre soldater igjen (med store maskingevær) de er helt alene og du kan se på dem at de er usikre og selv ikke vet hva som skjer. Og de peker maskingeværet sitt mot alle som kommer mot dem. En mann som kommer, og vil bli med sin sårede bror eller venn, blir totalt kroppsvisitert, og avkledd for å sikre at han ikke bærer våpen eller en kroppsbombe. Men han slipper ut. En gammel dame nekter å godta at hun ikke får komme in i byen.... og med 6 tv-team, som filmer, 4 internasjonale som dokumentere, lar soldatene damen slippe inn. og vi skjønner at dette er tidspunktet til å prøve å få ambulansen inn i byen... noe som går. etter ca 4 timer ventetid ... får 2 ambulanser lov til å dra inn landsbyen.
Vi ringer vår kontakt og forteller de glade nyhetene. Vi får høre at han vet om 5 sårede, bare i nærheten av ham. Fra dette tidspunktet er det ikke så mye mer vi kan få til. Grenseposten ser ut til å ha blitt noe lettere og ambulansen er sendt inn. Skuddene har også stilnet, og vi hører fra kontakten vår at det nå bare er militære igjen inne i landsbyen. 5 timer er gått og vi er klare for å dra hjem. Vi forlater landsbyen hvor knust glass og kuler ligger overalt. Sårede venter på å få hjelp.
Vi ankommer Yanoun.... hjemmet vårt... og slenger oss ned på en madrass for å hvile... jeg puster lettet ut.. med tanken på et jeg er tilbake i trygghet, og er like hel.

Plutselig ringer en av kollegene mine: få på deg vesten og kom deg ut. Bosettere er på vei mot oss. Jeg tar på meg vesten og kommer meg ut, og der ser jeg 9 bosettere komme nedover veien. De er barn, barn sendt av sine foreldre for å vise hvem det er som bor på toppen av haugen. En av dem bærer et stort maskingevær.... de går forbi oss og ned til brønnen. Der forsyner de seg av vann, vasker hunden sin, for de går videre. De setter seg ned på et jorde for å slappe av litt for de går videre. Og så forlater de området heldigvis - ingen trakassering eller skyting.

To av oss blir sittende igjen ute for å holde vakt, og før en time er gått, får vi besøk igjen. Denne gangen av 4 gutter i 20 årene, som kommer gående imot oss ganske fort. De begynner å kjefte på en av team- medlemmene og spør han hvorfor han driver og ta bilder... 3 av guttene bærer på maskingevær. Jeg føler meg ganske så utrygg... de begynner å snakke til meg... de spør meg hvem jeg er, hvorfor jeg er her.... De begynner å spørre meg hvorfor vi har et klistremerke som sier, våpen ikke tillatt i huset vårt... Plutselig roper en av team- medlemmene mine på meg, og jeg sier at jeg må gå.... de lar meg gå. og jeg er ca 20 meter unna dem. Etter hvert sier de farvel og drar. I mellomtida har noen ringt militæret... og plutselig dukker bil etter bil opp.

Jeg trekker inn i huset, mens guttene på teamet tar seg av militæret. Til sammen 5 biler og ca 20 soldater står utenfor, og jeg tar bilder i smug gjennom vinduet. Det er nesten litt ironisk. Dette er soldater som hver dag overvåker oss og vet nøyaktig hva gjør.... å så plutselig er de der for å beskytte oss. De spør litt rundt, hører forklaringer på hva som er skjedd. Snakker med borgermesteren... og sier at de skal holde utkikk etter bosetterne. Mens politi og militær er her, står bosetterne og følger med i det fjerne. Dette var et lite utdrag fra hverdagen min her. En hverdag jeg kan forlate etter 3 måneder, en hverdag jeg kan fortelle deg om, men som jeg aldri klarer å beskrive så godt at du kjenner det på kroppen. En hverdag palestinere opplever hver dag.

En hverdag de har levd med lenge. En hverdag de blir igjen i, etter at jeg har dratt!






se bilder på :
http://www.new.facebook.com/album.php?aid=158363&l=56866&id=602760607